Jakten på den blå damen

Midt mellom Mandal og Kristiansand ligger Søgne gamle kirke og prestegård som det i årenes løp har blitt fortalt mange historier om. En av disse historiene handler om «den blå damen» som har en tendens til å vise seg frem seg ved Søgne gamle kirke. 

Tekst og foto: Linda Lund

Det knytter seg mye spennende historie til området rundt den gamle kirken. Her har det vært bebyggelse helt siden 1300-tallet. Mytene og fortellingene er mange, men det er ikke så lett å finne noen som ønsker å stå frem med selvopplevde historier, viser det seg etter hvert som vi spør oss frem. Likevel er vi så heldige å finne noen som vil fortelle, men de ønsker ikke å stå frem i Medium med navn og bilde. Mer nysgjerrig enn noen gang bestemmer vi oss for å ta en titt på den myteomspunne kirken, og hva er vel bedre enn å dra ut en fullmånenatt hvor attpåtil himmelen flammer opp i en vakker dobbel fullfarget regnbue etter et kraftig regnskyll?

Kirken er oppført i 1640. Hittil har man støttet seg på én eneste årringsdatering fra en furustokk i skipets nordvegg, som tydet på at byggeåret kunne være omkring 1640. I forbindelse med fylkeskommunens årringsprosjekt har nasjonalmuseet i København klart å datere eikeprøver som ble hentet ut samtidig med furuprøvene. Resultatene viste klart at kirken faktisk er oppført i 1640.

Høvdingsete fra vikingtiden

Ved kirken ligger Søgne gamle prestegård, i dag et kultursenter og kontorer for prestegården og kirken. Stedet har en lang og spennende historie knyttet til seg. Mye tyder på at dette en gang har vært en storgård og høvdingsete i vikingtiden.

Midt på tunet står en 1000 år gammel runestein. Da veien ut hit ble utbedret, ble det funnet en vikinggrav som arkeologene måtte flytte og bygge opp igjen like ved prestegården. Da Norge ble kristnet, ble det bygd en kirke på stedet, og gården ble kirkegods og prestegård. Det fortsatte det å være helt til det ble bygd ny hovedkirke på Lunde i Søgne på grunn av plassmangel i den gamle kirken.

Gården ble solgt til amtskommunen, som opprettet landbruksskole der. Søgne gamle kirke brukes i dag kun til bryllup og omvisninger. Kirken er for liten til vanlig bruk, og det skal ikke være for mange mennesker i bygningen før de fantastiske veggmaleriene risikerer å bli skadet av fukt.

Den blå damen

Ved ankomst til kirken er klokken nesten midnatt, og vi parkerer bilen like ved. Kirsten Midling-Thorsen og jeg går langsomt rundt den gamle trekirken. Da vi runder det andre hjørnet i retning grusveien, opplever vi et veldig sterkt nærvær. Det er som å gå rett inn i en tung og intens energi. Det blir tungt å puste og vi får gåsehud. Nei, vi er ikke redde, men energien rundt oss er veldig sterk og det blir iskaldt. Samtidig blir vi begge bombardert med bilder.

Jeg merker at jeg står midt i en slags sterk energi som viser meg bilder. Jeg føler meg veldig trist. Bildene er fragmenter av traumatiske hendelser. Hun som viser seg, vil kommunisere med oss og vise oss bilder. Det er noe med et barn som blir drept, en ulykke. Barnet er begravd her, og moren – «den blå damen» – vokter graven. Den må ha ligget et sted ved hjørnet av kirken i retning muren og grusveien.

Vi lar bildene komme til oss en stund, men det blir etter hvert for intenst og vi må gå ut av energien hennes. Vi går tilbake til bilen og tar en pause.

Batteriet blir flatt

Imens klarner himmelen opp, og lyset fra fullmånen kaster et spøkelsesaktig melkehvitt lys over kirkegården og de gamle trærne rundt. Vinduene i kirken er som mørke øyne i det hvite bygget. Det er veldig stille i området. Vi tar en ny runde og treffer igjen på den sterke energien.

Plutselig virker ikke kameraet mitt lenger. Hver gang jeg prøver å ta et bilde, slår kameraet seg av. Et par ganger greier jeg å ta bilder, men de blir uskarpe og helt ute av fokus. Batteriet går fra fulladet til nesten tomt på under en halvtime, noe som er svært uvanlig for kameraet mitt. Når vi går tilbake mot bilen, virker kameraet igjen, og jeg får tatt noen få bilder på avstand før batteriet flater helt ut. På ett av dem ser jeg et slags lys ved den ene kirkeveggen.

Vi forsøker en siste runde, men nå er energien hennes så sterk at vi ikke orker å stå i nærheten av den. Bildene på netthinnen kommer inn igjen, med en voldsom tristhet og maktesløshet, og en ubeskrivelig angst. Dette kommer ikke fra oss, men vi får både følelser og bilder når vi står nær energien. Vi går langsomt i retning av et lite trebygg ved siden av kirken. Der på grusveien mellom de to bygningene har den blå damen blitt sett flere ganger, både på dagtid og på natta. Vi avslutter vårt nattlige besøk hos den blå damen med å takke for informasjonen, og vi setter oss i bilen og venter en liten stund før vi drar.

Flere gjengangere

Et par uker senere drar jeg ut igjen til Søgne gamle kirke i håp om å få tatt noen gode bilder. Denne gangen midt på dagen. Det er en flott, varm sommerdag, og sola står høyt på himmelen når jeg ankommer kirken. Denne gangen har jeg med to personer, hvorav den ene vil fortelle sin historie om den blå damen.

«Gerd» (red. anm.: navnet er anonymisert) var selv til stede under en begravelse i kirken for noen år siden. Da hun satt i kirken, fikk hun plutselig øye på en person som ikke skulle ha vært til stede! Personen var nemlig død for noen år siden. Gerd ble ganske så satt ut og trodde hun så syner, men i neste øyeblikk oppdaget hun nok en person som var død for lenge siden. De satt der helt vanlig blant de andre menneskene på kirkebenkene. Gerd ble redd og gikk ut. Da hun våget å kikke inn igjen, var de to personene borte. Gerd forteller videre at en skikkelse i en blå, sid kjole fulgte etter henne på veien mot kirken og inn gjennom døren. Deretter forsvant hun. Dette var midt på dagen en søndags formiddag.

Historien bak

Det er ikke lett å finne informasjon om den blå damen. Noen mener at hun dukker opp på dagen, mens andre sier at de har sett henne på natten. Og det finnes en «offisiell» historie om den blå damen, og en «ekte» historie for å gjøre det enda mer forvirrende. Den offisielle er at man må gå rundt kirken syv ganger ved midnatt for å se henne. Da skal visstnok den blå damen dukke opp ved gravene. Den «sanne» historien er at hun ofte er å se på grusveien mellom kirken og den lille bygningen ved siden av, hvor det blant annet er toaletter nå. Dette skjer gjerne midt på dagen.

Det er flere som har stått i kø bak henne og trodd hun var et vanlig menneske helt til hun plutselig løser seg opp og forsvinner ut i intet. Hun lyser altså ikke blått, men folk sier hun har noe langt blåaktig på seg. Foruten dette ser hun ellers helt vanlig ut, og virker veldig «ekte». Hun har lyst oppsatt hår, og blir oftest sett bakfra av andre. Flere av elevene ved landbrukshøyskolen like ved har «hilst» på den blå damen, men de har blitt tvunget til å skrive under på en taushetserklæring.

Isende kaldt

Nå er det midt på dagen, og vi går på gresset rundt kirken. Idet vi runder det ene hjørnet, går vi rett på henne igjen – på samme sted som forrige gang. Denne gangen har jeg med meg både «Gerd» og «Eva», og vi begynner alle tre å fryse så vi hakker tenner – selv om vi står midt i den stekende sommersola.

Eva føler et sterkt trykk mot hodet, mens Gerd kjenner en uggen følelse i magen. Det blir isende kaldt rundt oss. Lyder og inntrykk fra en gravemaskin i nærheten blir fjerne. Jeg får igjen opp bilder og følelser som ikke er mine. Jeg ser små filmklipp; en fortvilet mor, løping, gråt, ulykke, et barn som er drept, en lang himmmelblå, litt falmet kjole med kremfarget kant, oppsatt hår, mørkeblondt. Jeg ser glimt av en grav, og jeg blir trukket mot et bestemt sted på kirkegården.

Ubeskrivelig vond følelse

Plutselig kjenner jeg at jeg står på et viktig sted. Det er iskaldt, men samtidig varmt rundt meg. Under meg er det bare gress. Jeg klarer nesten ikke å bevege beina, og føler at noe eller noen vil at jeg skal bli stående. Jeg kjenner tårene presser på. Kanskje dette er stedet hvor hennes barn er begravet? Stedet ligger noen meter fra hjørnet av kirken, og det er ingen gravstøtter der nå. Vi kjenner alle tre denne veldige tristheten og maktesløsheten når vi står på stedet. Det kjennes ubeskrivelig vondt. Vi flytter på oss for å riste av tristheten, og denne gangen får jeg heldigvis tatt noen bilder av området. Vi merker nærværet av den blå damen hele veien bort til grusveien. Hun følger oss et stykke før hun forsvinner. Det er en veldig rar følelse når hun «går» sammen med oss. Vi er iskalde på den ene siden hvor hun er, og varme på den andre siden.

Vi avslutter vårt andre besøk hos den blå damen med en tur til prestegården. Også her er det spennende energier i sving, men disse er ikke så tunge og triste. Både den gamle kirken og prestegården er et fantastisk flott sted å dra til på sightseeing en sommerdag. En tur til Søgne gamle kirke kan anbefales uansett om man har lyst til å hilse på den blå damen eller ikke.

Historisk kirke

Søgne gamle kirke – gjerne bare omtalt som Gamlekjerka av de lokale – er fra ca. år 1640 og er en av de viktigste severdighetene i Søgne kommune. Skriftlige kilder fra 1344 nevner prest og prestegård på gården Søgne, og det har derfor trolig vært en enda eldre kirke her. Fra 10. juli 1604 hadde Søgne egen sogneprest.

Søgne gamle kirke er en langkirke som er godkjent for 270 personer. Kirkeskipet skal være en av landets eldste bygninger i bindingsverk. Kirka har rike vegg- og takdekorasjoner fra 1600- til 1700-årene, kor fra 1643, renessansealtertavle fra 1665, galleri fra 1726, sakristi fra 1743 og nåværende våpenhus og tårn fra ca. 1760. I 1833 ble alt innvendig overmalt med «blaagraa Oliefarve» og siden med hvitt. I årene 1954–1957 ble overmalingene fjernet og dekorasjonene restaurert.

Bjørnstjerne Bjørnson ble viet til Karoline Reimers her 11. september 1858 av sin far, sogneprest Peder Bjørnson. Rett utenfor sakristiet, på nordsida av kirka, ligger Mathilde Bjørnson begravd. Hun var søsteren til Bjørnstjerne og døde 26. juni 1865. Dikteren har minnet henne med et vakkert gravmæle: «Hun holdt den lange uge i sygdoms trængsel ud, gik saa en søndags morgen sin kirkegang til Gud.»

Bak kirka er det reist en gravstein til minne om Syvert Amundsen Eeg fra Søgne, som møtte som valgt utsending på Eidsvoll i 1814. På Villehei på østsida av Tjomsevannet, ca. 1,5 km nord for kirka, er det rester etter en bygdeborg fra folkevandringstida (400–600 e.Kr.). I juli og august arrangeres det sommersamlinger, konserter og omvisninger i kirka.

Kilde: www.sogneguiden.no

 

Facebook Comments Box

Kort om oss

Velkommen til nettsidene for magasinet Medium. MittMedium.no er stedet hvor du får lese spennende artikler som vedrører spiritualitet, astrologi og helse, og hvor alternativt interesserte kan møtes.

facebook twitter Rss

Her finner du oss!

Kontaktinformasjon

SanaVia AS
Hoffsveien 1A
0275 Oslo, Norway

Tlf.: 46 00 48 00
post@mediumforlag.no

Abonnementsservice: 
medium@aboservice.no
Tlf.: 815 50 045

Annonser: 
Heidi Ring
heidi@mediumforlag.no
Tlf.: 46 00 46 51

Facebook-siden 
Facebook-gruppen