Et spirituelt levesett: Kjærligheten sitter i veggene!

Hva vil det si å leve på en spirituell måte? For Hege Heia er i alle fall gode gjerninger viktigere enn ord. Hennes beskrivelse av mennesker som gjør sitt beste for at andre skal ha et godt liv, er en fin introduksjon til svaret.

Tekst: Hege Heia

Jeg elsker jobben min. Jeg er ledsager for en flott, ung mann som heter Espen. Han har cerebral parese og sterk epilepsi. Og fra jeg går ut av døra hjemme, er det møtet med mennesker som står i fokus. Mennesker som arbeider i et system som er tilrettelagt for Espen. Vanlige folk som jobber hardt for lønna si. Vanlige folk med vanlige liv. Unger som skal på skolen, kjærester, bikkjer, trening, krangling, mas, for store regninger og for lite penger, venner, middagslaging. Sorger og gleder.

Men når jeg møter dem på jobb, er de medmennesker. De som står opp altfor tidlig bare for at Espen skal få en god og verdig start på dagen sin. Sjåføren kjører Espen og meg til og fra dagsenteret, han passer på at alt er bra, og på menneskene som arbeider på dagsenteret hans.

Dette stedet er det eldste i byen. Espen og jeg er enig i at det også må være det beste.

I over 60 år har det vært i drift. Hit kan barn og voksne som ikke har lett tilgang andre steder i samfunnet komme og få følelsen av å være viktige. Her blir de sett på som fullverdige mennesker som fortjener å bli behandlet med respekt og omsorg. Mottoet der er «mennesket i fokus». Der de står ute og venter på hver og en som kommer, med et smil, en klem og kjærlighet. Der er alle likeverdige!

I disse dager oppgraderes dagsenteret, og vaktmesteren fjerner gammel murpuss. Og der, midt på veggen, finner jeg et hjerte. Så kjærligheten sitter på alle måter i veggene her.

Det er ikke tvil i min sjel om at alle disse menneskene har store hjerter. De ønsker å gi noe godt til verden og gjøre livet bedre for Espen og andre som trenger det. Noen av dem har en eller annen form for tro, men de færreste opplever seg selv som spiritualistiske i sitt levesett.

Basert på kjærlighet

For meg er et spiritualistisk levesett basert på kjærlighet. Og Espens «engler» er i mine øyne flotte spiritualister på daglig basis. Som spiritualist forklares min tro med 7 prinsipper:

1. En beskyttende skaper Gud
2. Menneskets respekt og likeverd
3. Aksept av åndenes sfære og englenes embete
4. Sjelens evige liv 
5. Personlig ansvar
6. Belønning og gjeld for våre gjerninger
7. Evig utvikling for alle sjeler

For en spiritualist er de like aktuelle i dag som i 1871, da de ble kanaliserte av Emma Hardinge Britten.

Gode gjerninger

At gjerninger er viktigere enn ord, er essensielt. Det er lett å snakke. Kaste ut løfter som kanskje ikke blir fulgt opp, og kjærlighetserklæringer som varmer der og da, men som er uten substans til å forandre livet til et menneske som trenger støtte. «Ja, men jeg har nok med meg selv og alt det jeg driver med i livet.»

Selvfølgelig, livet er til tider overveldende og ikke minst utmattende. Vi skal ikke drive rovdrift på oss selv. Det kommer ingen til gode. Vi snakker ikke om store praktiske løft. Det handler ikke om å stille med oppbrettede ermer, klare for den store sjauen i andres liv. Det holder at vi møter mennesker med forståelse, toleranse, aksept, likeverd.

Det verste vi opplever

Det er utrolig hva vi mennesker kan overleve av utfordringer, bare vi slipper baksnakking og fordømmelse.

I alle våre forskjeller finnes også mangfoldet – grunnlaget for å få et større perspektiv på hvem vi selv er og livet generelt. Så kan vi lettere evaluere hva vi egentlig mener om verden rundt oss, uten at tankene våre blir fargelagt av andres synsing og meninger.

Har vi rett til å kritisere andres valg? Har vi lyst til å amputere våre liv med å avvise dem som har andre utgangspunkt enn vi har? Får jeg det bedre med meg selv? Blir de jeg fordømmer og avviser da oppmerksomme på sine svakheter? Blir verden et bedre sted for oss?

Lettest å flyte med strømmen

Men det er ingen tvil – det er lettere å hoppe på den negative trenden enn å gi næring til det positive. Vi er godt vant til å fokusere på det folk gjør feil. Som barn sitter vi og overhører de voksne sladre om gud og hvermann, og mødre og fedre som fordømmer hverandre opp og ned mens de glemmer de små ørene i samme rom.

Senere er tilhørigheten til andre barn og unge så viktig at vi er villig til å henge oss på mobbing og sosiale overgrep av medelever og lærere. Symøter er en herlig arena for den ondskapsfulle samtale, og slik holder vi på til våre dager er talte...

Det er så enkelt. Enkelt å flyte med strømmen uten å se konsekvensene av det vi skaper. Så lenge vi føler oss bedre.

Tør du å bryte sladder?

Så sitter du på dette symøtet da, litt usikker på om du orker. Kroppen har begynt å si fra at den ikke liker all negativiteten det fører med seg. Og før kaffen er fylt i og synåla er satt i aktivitet, er det klart at en av oss ikke kommer...

Teoriene om hennes fravær er mange. Historiene går om hvor vanskelig hun har hatt det, og at ingen kan forstå hvorfor hun har valgt sin nye partner? Han har de hørt både det ene og det andre om – altså det vanlige sladderet når en av oss ikke er til stede. Sladderet er skjult i en emballasje av omsorg og utsagn som «vi sladrer ikke, vi bryr oss».

Du kjenner den siste dråpen treffe deg midt i hjertet og sier: «Om det står så dårlig til med vedkommende, bør vi vel ta en telefon og spørre om hvordan hun har det, og om vi kan gjøre noe for å hjelpe?» Stemningen blir urolig, øyne flakker, og du blir aldri mer invitert til sladremøte, symøte, mener jeg.

Alt du trenger, er… 

Livet fortsetter, og når vi får smaken på å snu det negative til noe positivt, er det vanskelig å slutte. Og øvelse gjør mester. Du blir etter hvert en rollemodell. Andre legger merke til din optimisme og glede over livet.

Selvfølgelig vil mange kalle deg naiv og enkel. Det er helt greit. «All you need is love», synger Beatles, og så enkelt er det. Med kjærligheten ved roret ser vi ikke bare regnet, men også regnbuene. Kjærligheten viser oss skjønnheten i det stygge. Og istedenfor å kritisere andre for det de ikke får til, så gi dem mulighetene til å lære.

I Afrika finnes en såkalt usivilisert stamme. Om en person i denne stammen gjør noe galt, samles de på landsbytorget. De plasserer den skyldige i midten, og i de neste 48 timene blir han eller hun fortalt om alt det gode han eller hun har gjort i livet sitt. I vårt samfunn er en slik tankegang absurd og igjen naiv.

Toleranse og likeverd

Vi er mennesker som skal lære, oppleve og erindre. Det finnes ingen enkel måte å oppnå dette på. Vi må blant annet akseptere oss selv akkurat som vi er. Jada, det blir snubling og fall. Vi reiser oss igjen. Vi tar valg som gjør andre vondt og så får vi be om tilgivelse. Igjen og igjen snur vi oss vekk fra livet og gjemmer oss fra sannheten.

Men hver gang åpenbarer det seg en ny vei som er lettere å gå, og så er vi i gang igjen. Med skrubbsår på knærne og større kunnskap vandrer vi videre mot sannheten.

Kjære medmenneske, dette er kun mulig om vi tillater hverandre å reise oss igjen. Tilby tilgivelse og rekk ut en hånd som er nødvendig for andre i deres prosess. Og kanskje rekker noen ut en hånd tilbake.

Vi er ingenting alene! Ikke undervurder din viktighet i andres liv. Og plutselig er det du som trenger en hånd gitt i kjærlighet.

Så vi trenger ikke å sjaue rundt i andres liv, men være et forbilde for andre og invitere til en felles dugnad. En dugnad basert på forståelse, toleranse, aksept og likeverd. La det sitte kjærlighet i veggene rundt oss!

 

 

Facebook Comments Box

Kort om oss

Velkommen til nettsidene for magasinet Medium. MittMedium.no er stedet hvor du får lese spennende artikler som vedrører spiritualitet, astrologi og helse, og hvor alternativt interesserte kan møtes.

facebook twitter Rss

Her finner du oss!

Kontaktinformasjon

SanaVia AS
Hoffsveien 1A
0275 Oslo, Norway

Tlf.: 46 00 48 00
post@mediumforlag.no

Abonnementsservice: 
medium@aboservice.no
Tlf.: 815 50 045

Annonser: 
Heidi Ring
heidi@mediumforlag.no
Tlf.: 46 00 46 51

Facebook-siden 
Facebook-gruppen